Video fra slutten av 2026 sesongen på everest base camp 4, 8000moh. Ifølge regler skal ikke levne søppel og til og med helst ta med ekstra ned.

litt kjedelig når real turmat ambassadør har klatret opp i år. kanskje en småting men morsomt å dele.

post:

https://www.instagram.com/reel/Dd0NYkogZIu/?obrf=MTFxZDR4OHYyODh1Yw==

Jeg blir mentalt utkjørt av foreldre som dette. Har selv 2 tenåringer som begge har mast om å modde sine fordi de ikke holder følge med 'alle' andre.

Når barna blir tatt med ulovlig kjøretøy er de altså uenige med politiet. Grmf!

En vakker sommerdag i 1919 ble det vedtatt både åttetimersdag og arbeidsuke på 48 timer. Én inntekt var nok til å forsørge en husholdning fordi det fantes et usynlig, men bunnsolid støtteapparat på hjemmebane. Husmor, besteforeldre, ugifte søsken og så videre. I dag, over hundre år senere, er virkeligheten for en gjennomsnittlig småbarnsfamilie landet over en helt annen. Jada, enkeltindividet har riktignok fått senket arbeidsuken sin til 37,5 time, men realiteten er en annen. Så og si alle småbarnsfedre jobber fulltid, og det samme gjelder 70 prosent av alle småbarnsmødre. De resterende jobber deltid i varierende grad. Det tilsier at over to tredjedeler av småbarnfamiliene jobber 75 timer i uken. Altså 50 prosent mer enn hva som var "nok" for hundre år siden.

Vi har bygget oss et samfunn som krever så mye av vår kollektive arbeidskraft, at vi paradoksalt nok knapt har tid til å være de familiene som vi forsøker å forsørge. Det føles ut som systemet er i ferd med å gå opp i limingen, og at regningen for en hodeløs vekstpolitikk og manglende samfunnsplanlegging, er blitt lempet over i sin helhet på foreldrenes private tids- og stresskonto.

Den største delen av dette paradokset i dagens Norge, er at staten aldri har vært rikere (hei Ukraina-krigen), mens rammene rundt det å leve et balansert familieliv sjeldent har føltes trangere (hei, økonomer som mener vi har fått bedre råd). Vi har blitt solgt en fortelling om at både individet og kjernefamilien kan ha total uavhengighet fra en personlig landsby på grunn av velferdsstaten. Realiteten er derimot en helt annen. Staten har pålagt oss en rekke plikter, samtidig som logistisk og økonomisk risiko oppleves å ha blitt plassert hos individet. Dette blir veldig synlig hver gang skoleruta kolliderer med arbeidslivets realiteter. Med 14 ukers årlig skoleferie og skarve fem ukers lovfestet ferie for yrkesaktive, står foreldre overfor et uløselig mattestykke. For å kunne gå på jobb, tvinges familier til å kjøpe seg ut av logistikkhull som er skapt av det offentlige. Familiens ferier må splittes slik at man, akkurat som i hverdagen, knapt får tid sammen som familie. Familier må også betale tusenvis av kroner for ferieåpen SFO og kommersielle ferieleire. Alternativet er å jobbe redusert, slik at man har fri fra arbeidslivet når skolen også har fri. Utfallet blir uansett det samme, nemlig at foreldre i stor grad betaler for å få lov til å gå på jobb.

Det er en kjensgjerning at eldre generasjoner avfeier dette presset med at det var vel så tøft på 80- og 90-tallet, fordi renten var tosifret. Dette regnestykket er basert på en myte. På den tiden kostet en kurant familiebolig to til tre ganger en samlet årsinntekt. Inflasjonen spiste opp gjelden i ekspressfart, og et skattefradrag på over 70 prosent sørget for at at den reelle rentebyrden var høyst overkommerlig. Det var først i 1992 at den ble senket til 28 prosent, og fra 2019 har den vært på skarve 22 prosent. Denne utviklingen av boligmarkedet har låst barnefamilier fast i gjeldsfella. En gjennomsnittlig treroms enebolig eller et rekkehus i sentrale strøk (og langs pendlerlinjer) har blitt så ekstremt overpriset at to fulle inntekter er blitt minstekravet for å ha et tak over hodet. Og som om inngangsbilletten ikke var dyr nok, har dagens barnefamilier arvet nok en utfordring, nemlig en aldrende boligmasse full av bygningsteknisk gjeld og historiske synder fra tiår med ufaglært arbeid.

Og for å holde oss hos de eldre generasjonene, glemmer de også at de hadde mye mer hjelp fra familien enn hva barnefamilier har i dag. Som oftest var en bestemor hjemmeværende, jobbet lavprosents deltid eller var gått av med pensjon tidlig, slik at dette med ferier og avlastning løste seg. I dag jobber begge besteforeldre gjerne fullt frem til de er 67-70. Legg til at de ofte er skilt, og at generasjonen bærer et preg av selvrealisering. Støtteapparatet som familien tidligere tilbød, dog under et visst element av tvang, er utradert, og velferdsstaten har sviktet i å erstatte "landsbyen", slik den lovet å gjøre. Barna lempes over i en offentlig, institusjonell oppvekst, samtidig som skylden lempes på foreldrene for å ikke være nok "til stede", både av det offentlige selv, men også resten av storsamfunnet som i liten grad viser interesse for å bidra for de samme barna.

Utviklingen i både velferdsstatens tilbud til den enkelte familie og boligmarkedet henger tett sammen med den eksplosive befolkningsveksten i Norge. Siden 1990 har Norges befolkning økte med over 1,3 millioner mennesker, altså en vekst på over 33 prosent, som i stor grad er sentralisert i Stor-Oslo og Østlandet for øvrig. Det skal i tillegg nevnes at 70-75 prosent av denne befolkningsveksten er innvandring, og 20-25 prosent av er flyktninger og asylsøkere. Det er utopisk å tro at en stat skal tåle en så stor innvandring over så kort tid uten at byrden og kostnaden lempes direkte over på befolkningen som allerede bodde her. Spesielt når så mye som en fjerdedel har med seg store traumer fra krig og autoritære, samt et lavt utdanningsnivå.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Dette er ting jeg har tenkt på over tid, og jeg har både glemt og utelatt mye. Min store bekymring er likevel følgende: hvordan er dette bærekraftig for barnefamilier i Norge? Pilen går bare i en retning, og det er nedover. Noe må gjøres med den grunnleggende strukturen i hvordan vi har bygget opp samfunnet vårt.

Og da har vi faktisk fått informasjon om at politiet har fengsla noen for noe som var en dag over datoen.

Helt klart rasjonelt å fengsele en person i et døgn pga det./s

I dag fikk jeg en pakke.

I følge Posten-appen var den ikke ventet før i morgen, men jeg har en venninne som var på butikken, og en av de ansatte der sa til henne at det var en pakke til meg der.

Hun fikk den utlevert uten å ha oppgitt noen hentekode, og altså uten å i det hele tatt ha henvendt seg i Post i Butikk-delen av kassa.

Da jeg fikk vite det reagerte jeg, for jeg synes det er helt for hårreisende jævlig uprofesjonelt av de som jobber i Post i Butikk. Jeg og venninnen min er riktignok som hvitskjorta og makrell i tomatsaus, men hun har da både mann og egen husholdning, og jeg har egen husholdning. Vi er hverken gift, samboere, elskere, naboer eller på noen betydningsfull måte beslektet.

Isolert sett gjør det meg jo egentlig ingenting at hun fikk hentet litt verktøy og materiell til et prosjekt vi likevel skulle gjøre sammen, men det er selve prinsippet jeg reagerer på. Jeg har en slags forventning om at det jeg får av brev og pakker skal være ganske privat, om ikke jeg velger å gi noen tilgang til å hente posten med en hentekode. Om det er skrutrekkere, julegaver, dragekuker, brennevin eller skitne sokker mener jeg det bare bør angå to personer - Avsender og mottager - og at de som jobber i Posten og Post i Butikk skal gi seg en langflat kollektiv faen i alt som har med pakken å gjøre utover (ut)levering. Om det står på dårlig plass i hyllene kan de saktens finne telefonnummeret mitt på pakken og ringe meg for å høre om jeg kan hente det, men det var det ikke, og det gjorde de ikke.

Jeg har tenkt å klage til Posten straks jeg bare får roet meg ned litt, ellers har jeg lett for å bli ufin, og det skal man ikke være.

Har noen av dere vært ute for noe slikt før? Er dette alminnelig praksis uten at jeg har fått det med meg? Skal ikke alle som arbeider med post-/pakkehåndtering ha taushetsplikt, eller er ikke pakker omfattet av den?

Jeg stemmer for Pump Up The Jam, i samme stil som Norsk Dans nr 2.

Jeg har rundt ti års erfaring fra diverse bedrifter, med alt fra apputvikling, web og datasikkerhet til KI (før det ble kult). Jeg tror jeg har vært borti så og si alle rammeverk og frontend-teknologier som finnes.

Jeg elsker å kode, løse problemer og samarbeide med kolleger. MEN jeg misliker hvordan yrket har blitt. Der jeg har vært, har det stort sett vært fokus på kortsiktig profitt, selv om det biter oss i rumpa senere. Teknologi byttes fordi ledelsen byttes. Den nye sjefen har hørt at AWS er kult, så da skal alt over på AWS. Rinse and repeat. Dette gjelder både små og store selskaper jeg har vært i.

Jeg liker å lage ting, både med og uten AI, men nå blir man uglesett om man deler noe der AI er involvert. Samtidig skal AI trøkkes ned i halsen på oss for å levere raskere, bedre og mer effektivt. Alt handler om det, hele tiden.

Intervjuer handler om hvilke språk man kan og hvor godt. Alle skal ansette de «flinkeste». Jeg føler meg litt gal når jeg ser utviklere forsvare intervjuprosessene vi har, med alle rundene, casene, IQ-testene, EQ-testene og skjemaene vi må gjennom. «Hvordan skal ellers arbeidsgiveren se om du er dugende nok?» Det er ikke slik i mange andre yrker.

Lønna er god, det skal jeg ikke legge skjul på. Men jeg er rett og slett lei av alt som har med å jobbe med utvikling for andre å gjøre.

Jeg har også prøvd meg litt for meg selv, men blitt presset ut av større aktører som ikke alltid bruker helt rene metoder for å vinne anbud.

Så dere som har sluttet som utviklere: Hvor er dere nå, og hvordan går det? Jeg er helt rådvill når det gjelder hva jeg vil gjøre i stedet, siden dette er noe jeg har blitt god på og satset hardt på de siste ti årene. Jeg føler meg tom.

Parkerte på en APCOA parkering og det stod at man skulle scanne en QR-kode for å finne prisen. Jeg ønsket ikke å skanne QR-koden så jeg sjekket på hjemmesiden deres istedet for prisen på den aktuelle parkeringsplassen. Ble trukket nesten 50% mer enn den oppgitte prisen, så jeg tok kontakt med kundeservice, svaret? Du må betale prisen satt i kontrakten vår, ikke den som er oppgitt på hjemmesiden.

Er ikke så mange kroner det er snakk om, men synes i det minste de burde ha tilbakebetalt mellomlegget og rette prisen på nettsiden. De gjorde ingen av delene og fortsetter heller å oppgi for lav pris.

Forskere ved UiO har sett på karakterer i perioden 2002 til 2021. Funnene viser at spriket mellom standpunkt- og eksamenskarakter er større på privatskolene enn i den offentlige skolen. Avviket i karaktersetting er over 1,5 ganger så stort i privatskolene, sammenliknet med offentlige skoler.

Unge med lave karakterer på ungdomsskolen, som har foreldre med høy økonomisk og kulturell kapital, er de som søker seg til private skoler. Deres foreldrene tar ikke til takke med hovedstadens såkalte B-skoler.

Min datter på tre år synger «veyng, veyng, shikkalikkalikla» om og om igjen, og er rasende fordi jeg ikke vet hvilken sang det er.

Hjelp.

Jeg er så sjukt irritert nå! Jeg er verdens mest introverte person, jeg synes øyekontakt er skikkelig slitsomt og jeg synes samlinger med mer enn 7 personer fort blir litt i overkant. Men jeg GJØR DET JO for helvete.

Dere blir ikke med på fredagspils, for dere "er ikke på jobb for å få venner"

Dere dropper dugnaden, for dere "bruker jo ikke lekeplassen"

Dere hilser ikke på naboen fordi "det er så dust å bare stå og snakke om været"

Dere melder dere ikke som foreldrekontakt fordi "dere har så mye å gjøre"

Dere kan da for pokker ikke være så jævlig blåst at dere tror at det som skjer når dere prater med naboen faktisk handler om været??? Det handler jo ikke om været! Det dere gjør er å skape en relasjon! Og ja, noen ganger betyr det å skape en relasjon at man snakker om super duste, åpenbare ting. Kanskje er du ikke dødsinteressert i hvilken maling Ronny på jobb bruker på warhammer-figurene sine. Du trenger ikke bry deg om det for å ha en samtale om det! Du skal bare snakke med Ronny, ikke fordi dere skal bli nære venner, men fordi det er sunt å ha mange forskjellige relasjoner, også med folk man ikke nødvendigvis har en masse til felles med.

Gidd å involvére dere et fakkings minimum i det som foregår rundt dere. Tilby dere å kjøre naboungen også til trening når dere skal samme veien. Meld dere som foreldrekontakt minst én gang per barn, også om dere ikke aner hvordan man gjør det! Ingen aner hvordan man gjør det, og ingen har tid til det. Men man gjør det likevel, fordi noen må jo. Og hva skjer når man er foreldrekontakt? Jo, man får en relasjon til de andre foreldrene på trinnet og i fau. Vipps så kjenner du en haug av folk i lokalsamfunnet ditt.

Det er haugevis av småting dere kan gjøre for å lage dere en plass i verden og være et sosialt vesen, ting som nesten ikke krever noe som helst innsats. Men dere KAN ikke sitte inne og scrolle hele kvelden og så være lei dere for at dere har lite nettverk.

Takk for ranten, jeg lover å google "sinnemestringskurs nær meg" (blir sikkert kjent med noen nye folk der også).

Jeg gikk og så en kino alene med gutta uten at dama ble med fordi filmen ikke er på hennes språk og det var litt last minute.

Måten hun "krangler på" eller viser uenighet er å individuere seg og si at hun vil slå opp.

Dette har hun gjort så mange ganger at jeg ikke tar det bokstavelig lenger. Hun er bare sur åpenbart, og det tar 2-4 dager før hun kommer over det.

Jeg skjønner at det var litt urutinert å dra uten henne og jeg er helt åpen for å diskutere det og ikke gjenta det, men måten "krangelen" gjennomføres oppleves ikke som særlig konstruktiv - bryter jo ned all samarbeid som om dette var to regjeringsparti i skrentende koalisjon.

Hvordan kan jeg få henne til å ta krangelene mer "løsningsrettet", eller er alt dette min feil?

Hei! Må bare lufte litt frustrasjon etter en sykt lang dag. Bruker en anonym konto for sikkerhets skyld.

I dag gikk jeg rett fra en vanlig, hektisk arbeidsdag i barnehagen og over i et 3 timer langt personalmøte på kvelden. Det betyr over 10 timer på jobb totalt. Jeg var egentlig av de heldige, for noen av kollegene mine hadde et tomrom på 1–2 timer mellom vaktslutt og møtestart. Den ventetiden får de selvfølgelig ikke betalt for, selv om ettermiddagen deres blir helt ødelagt.

Det som irriterer meg mest, er følelsen av å være utrolig lite verdsatt. Etter en lang og tung arbeidsdag tilbyr ikke jobben oss ordentlig mat en gang. Vi fikk litt kjeks og brus, og det var alt. Ingen pizza, ingen rundstykker, ingenting som føles som mat.

Vi satt der slitne og sultne, og temaet for møtet var i tillegg vold og seksuelle overgrep. Det er et ekstremt tungt og emosjonelt tema å jobbe med, og det krever masse konsentrasjon. Da trenger man ordentlig næring. Kjeks er kos, ikke middag etter ti timer på beina. Jeg husker at linjeforeningen min i studietiden serverte pizza hver eneste gang vi møttes til foredrag, da bør det i hvert fall være minimumskravet på en faktisk arbeidsplass i stat eller kommune. Jeg liker egentlig jobben min men føler at jeg blir så utrolig lite verdsatt. Alle sier jobben vår er så viktig men vi får ikke noe god lønn, vi har ikke så mange goder, er jeg da så urimelig som synes jobben burde spandert noe mat. Jeg vet at både jeg og kollega mine ofrer så mye er bare så synd å føle at jeg ikke blir verdsatt.

Er dette vanlig praksis rundt om i andre barnehager eller blant kommunalt ansatte, eller er det ledelsen vår som er helt på bærtur? Hva pleier dere å få servert på kveldsmøter?

MDG-politikerne Jonas Ali Ghanizadeh, Astrid Rem og Nora Malini Sætherø gjør bybane til partiets viktigste sak foran valget neste år. De mener busstilbudet i Midtbyen er i ferd med å nå kapasitetsgrensen. Kravet deres er at en bybaneutredning kommer på bordet nå som byvekstavtalen for Trondheim-området (som gjelder til 2036) skal reforhandles.

Den første linjen ser de for seg fra Lade gjennom Midtbyen og videre via Elgeseter og Sluppen til Tiller og Heimdal. Den nøyaktige traseen skal ikke bestemmes de nærmeste årene.

Partiet har ikke regnet ut en pris. Til sammenligning ble to traseer anslått til fem milliarder kroner i 2010, og det beløpet er trolig to til tre ganger så høyt i dag. Fyllingsdalen-strekningen i Bergen kostet rundt ti milliarder. For å finansiere bybanen vil MDG droppe store veiprosjekter som øker biltrafikken, blant annet Byåstunnelen.

Partiet peker på Bergen som forbilde og trekker fram flere fordeler:

• større kapasitet og mer forutsigbarhet
• mindre støy og svevestøv
• grønnere gater
• skinner som ligger fast, noe som gir næringsliv og utbyggere grunnlag for langsiktig planlegging

En rapport fra Asplan Viak i 2024 anbefalte å bygge videre på metrobussen. Ghanizadeh mener rapporten er lite visjonær, men innrømmer at metrobussen langt på vei har vært en suksess og vil bestå i minst ti år til.

Flere partier, blant dem Ap, som snudde i 2023, sier de er positive til bybane. Ghanizadeh vil likevel teste hvor villige de egentlig er til å bruke politisk kapital på å få den gjennomført.

Er klar over at bukser med ‘elastan’ går fortere i stykker enn de som er uten ‘elastan’, men 2mnd. er uakseptabelt.

Noen som har fått til å aktivere BankID på en mobil med GrapheneOS? Har Nordea som bank, og de sier at hvis jeg ikke har ansiktsgjenkjenning så får jeg aldri aktivert BankID på den mobilen😅

Virker veldig restriktivt, men det må jo gå an på en eller annen måte?🤔