Her ser en galskapen til den islamofobiske hatgruppa SIAN.

Lars Thorsen:

https://www.instagram.com/reel/DZCSUzSuo-y/

Nordmenn som konverterer til Islam blir ex-norske. De må tvangsdeporteres. De må fengsles på Trandum med høye gjerder rundt.

Er det noen som tar disse gale brødhodene her alvorlig?

NITO er flinke til å holde lønningene nede

Når nøkkeltall, tilsynsfunn, forskning eller systematiske evalueringer viser behov for endring, kan vi ikke la den enkeltes opplevelse av situasjonen alene definere virkeligheten.
Helsetilsynets landsomfattende tilsynsaktivitet med barnevernets undersøkelsesarbeid i perioden 2024–2026 gir grunn til bekymring. I den første egenkontrollen gjennomgikk 183 barnevernstjenester 1871 undersøkelsessaker. I 45 prosent av sakene ble undersøkelsesplanen vurdert som utilstrekkelig, i 35 prosent var barnets medvirkning bare delvis eller ikke ivaretatt, og i 30 prosent var vurderingene av barnets beste utilstrekkelige. I tillegg var barnets mening ikke godt nok vurdert eller vektlagt i 42 prosent av sakene. Dette er barnevernstjenestenes egne vurderinger av egen praksis.
Selv om funnene gjelder et utvalg saker, bør de utfordre oss alle. Hvordan kan vi være tilfredse med den faglige kvaliteten når våre egne undersøkelser avdekker så betydelige mangler?
Gjennom mitt arbeid med kommunale barnevernstjenester møter jeg mange dyktige og engasjerte ansatte som hver dag gjør en viktig jobb for utsatte barn og familier. Samtidig møter jeg ofte tjenester som omtaler seg selv som faglig sterke, men hvor systematisk fagutvikling, evaluering av egen praksis og bruk av forskning har liten plass i arbeidshverdagen.

Jeg er 22 år og vurderer å bo hjemme til jeg er 27–28 år, når kjæresten min er ferdig med medisinstudiet.

Grunnen er økonomisk. Jeg kan spare rundt 32 000 kr i måneden ved å bo hjemme, noe som potensielt gir oss 2,3 millioner i egenkapital når vi skal etablere oss sammen.
Kjøper jeg bolig alene nå, får jeg maks låne rundt 3 millioner. Her jeg bor får man svært lite for den summen, og jeg vil sannsynligvis spare langt mindre hver måned. Venter jeg, kan vi låne 6–7 millioner sammen og kjøpe et langt bedre hus med en solid økonomisk grunnmur.

Jeg skjønner at det å flytte hjemmefra handler om mer enn penger, men for meg virker dette som det mest fornuftige valget.

Hva tenker dere? Når er man for gammel til og enda bo hjemme?

Både EnergiWatch og Sløseriombudsmannen diskuterer saken som om det dreier seg om særnorsk politikk og dårlige, lokale rammevilkår, mens de fullstendig overser den overnasjonale juss-tvangen som ligger bak.

Din støtte holder oss gående!

steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

Regjeringens paniske forslag om å endre energiloven for å kunne tvinge et konkursbo til å drive et fjernvarmeanlegg videre i 12 uker, er i realiteten et desperat forsøk på å unngå at det norske klimaregnskapet kolliderer med EUs Energieffektiviseringsdirektiv og Bygningsenergidirektivet (Energipakke 4).

Her er den rå og tause jussen som styrer dette forslaget, og som verken EnergiWatch eller Sløseriombudsmannen har fått med seg:

– Tvungen tilkoblingsplikt: (Plan- og bygningsloven § 27-5).

For å oppfylle kravene til fornybar varme i bygg, har norske kommuner i årevis brukt plan- og bygningsloven til å pålegge utbyggere av nye boligblokker og næringsbygg en statlig og kommunal tilkoblingsplikt til fjernvarme.

Konsekvensen?

Tusenvis av norske hjem og næringsbygg har i dag ingen andre oppvarmingskilder.

Hvorfor skal bankene ha enorme overskudd og endatil lure kundene sine? Hvorfor sponser bankene diverse lag og foreninger av våre penger?

Den eneste oppgaven banker bør ha er å oppbevare og låne ut penger (og med minimum lik rente). Av en eller annen grunn har de fått for seg at de kan forvalte våre penger på ting de finner for godt.

Dagens rant over!

https://klassekampen.no/artikkel/2026-10-14/i-usa-sender-upopulaere-donald-trump-foderale-agenter-hjem-til-sine-politiske-fiender/Fd2L

Jeg vil gjerne høre hva andre tenker om dette, spesielt dere som jobber innen håndverksfag og andre praktiske yrker.

Jeg jobber som bilmekaniker, og jeg synes det er frustrerende hvor lite vi fagarbeidere kan tjene sammenlignet med hvor mye penger eierne kan tjene på arbeidet vårt.

For eksempel tjener jeg rundt 1 500 kr per arbeidsdag, mens eieren kan fakturere rundt 30 000 kr for en jobb jeg utfører. Det er jeg som skrur på bilene, finner feilene, løser problemene og tar bilen fra A til Å. Jeg gjør det praktiske arbeidet som kunden faktisk betaler for, mens eieren kan tjene penger på jobben uten nødvendigvis å gjøre noe av det mekaniske arbeidet selv.

Likevel skal eieren selvfølgelig bestemme over meg og opptre som sjef, selv om det er jeg som bruker kompetansen min, tiden min og de praktiske ferdighetene mine til å få jobben gjort.

Jeg vet at noen kommer til å si at bedriften har mange utgifter, og jeg skjønner at det koster penger å drive et verksted. Men jeg synes ofte dette argumentet blir brukt som en unnskyldning for å rettferdiggjøre den store forskjellen mellom hva fagarbeideren tjener, og hva eieren sitter igjen med.

I hvert fall på verkstedet jeg jobber på, synes jeg ikke utstyret og fasilitetene står i forhold til hvor mye penger det snakkes om. Jeg har faktisk bedre verktøy hjemme enn det vi har på verkstedet.

Jeg forventer ikke at en bedriftseier skal jobbe gratis eller ikke tjene penger. Men hvorfor skal forskjellen være så stor når det er fagarbeiderne som utfører selve arbeidet og skaper verdien kunden betaler for?

Uten mekanikerne som faktisk reparerer bilene, hadde ikke verkstedet hatt noe arbeid å fakturere kundene for.

Så jeg lurer oppriktig på: Hvorfor er det sånn at den som utfører det faglige arbeidet ofte tjener en liten del av pengene som arbeidet genererer, mens eieren kan tjene mange ganger mer?

Er det bare sånn arbeidslivet fungerer, eller har vi fagarbeidere blitt altfor vant til å godta at andre tjener mest på kompetansen og arbeidsinnsatsen vår?

Hva tenker dere andre? Er lønna til fagarbeidere rettferdig sammenlignet med verdien vi skaper?

(I morges: reductio ad absurdum)

Filosofi forblir, som for evig og alltid, det mest ubrukelige faget det er mulig å tenke seg.

Men filosofi som aktivitet er nå likevel like uunngåelig som det er nødvendig.

En vanlig måte å argumentere på er det som blir beskrevet av ny-platonikere, etter malen gitt av før-sokratikere, som "å redusere til det absurde".

Dette virker rett frem og intuitivt: anta at en påstand er tilfellet: "Vi bør ikke drive med filosofi fordi det er et ubrukelig fag". Og trekk ut konklusjonen til et generelt argument: Hvis vi ikke burde drive med filosofi fordi det er et ubrukelig fag, kan vi også si oss enige i at alle fag som er dårlige og lærer folk ubrukelige ting gjør at denne disiplinen er ubrukelig også. Matematikk er ubrukelig fordi mattetimene er dårlige. Journalisme som aktivitet er verdiløst fordi faget på skolen er dårlig. Ingen trenger å være sykepleiere fordi utdannelsen er elendig. Osv.

Som vi ser her er ikke poenget nødvendigvis å bevise en påstand, men å betvile en konklusjon fra en tvilsom påstand eller et tvilsomt resonnement. Mer flytende beskrevet er aktiviteten rett og slett å ta argumentet som blir fremsatt seriøst, og å se hvor argumentasjonen kan lede.

Dersom den leder til noe usant eller særlig absurd, så er det to muligheter: argumentet er utformet dårlig, og leder enkelt til en feilslutning slik det er formulert. Eller argumentet er galt, dersom vi kan slå fast at argumentet slik det er formulert leder til minst en gyldig sluttet konklusjon som er riv, ruskende gal.

Å redusere til det absurde har også et korrolar, som brukes i matematikk veldig ofte: å bevise noe som sant, ved å anta at den motsatte konklusjonen er gal. Utenfor matematikken er det gjerne tvilsomt når (eller i det hele tatt om) man noen sinne treffer på et slikt argument (utenfor twitter):

Anta at politikere lyver. Dersom politikere ikke lyver kan vi ikke tro på noe av det som blir sagt på TV. Men vi kan definitivt finne minst en ting politikere sier på TV som vi kan tro på. Derfor lyver ikke politikere!

Og grunnen til at det er tvilsomt er at vi normalt har en mer flytende kontekst enn i matematikkens verden, der resultatene alltid[citation needed], til forskjell fra ellers, er binære: utsagn er enten alltid sanne, eller de er alltid gale.

Mens i eksempelet vårt, så er det indirekte beviset i beste fall et bevis på at det i teorien finnes en politiker som ikke alltid lyver. På samme måten: et bevis for at en politiker har løyet en gang, er ikke et bevis for at politikere alltid lyver.

Vi er heller interesserte i å finne ut til hva slags utstrekning et argument kan være sant, eller hva det er mulig å mene noe fornuftig om uten at det nødvendigvis er bare synsing; går det an å formulere seg slik at mitt eget argument ikke går så langt at det faller på sin egen urimelighet?

Forrige gang: modus tollens. Neste gang: paradokser.

Et sjeldent vindpust av fornuft og klarsyn i voldtektsdebatten:

Voldtekt er blant de verste forbrytelsene som finnes. Nettopp derfor bør ikke tallene blåses opp.
Amen, med sukker på toppen til alt det Pål-Henrik Hagen (fra Debatten) skriver her.

-------------

Om den latterlige NKVTS-rapporten «Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen», og hvor verdiløse konklusjonene dens blir med de metodiske svakhetene den har.

Om at voldtektsbegrepet er blitt utvidet av aktivister til å inkludere subjektive følelser av krenkelse, «ambivalent berøring i halvfylla», sovevoldtekter uten penetrering og lignende gråsoner, og at dette svekker alvoret i begrepet.

Om at begrepsutglidningen i voldtektsbegrepet skaper problemer med uskyldspresumsjon, falske anklager og justismord.

Om «voldtektskultur»-narrativet som blir pushet av influensere og andre, og hvor skadelig dette er for begge kjønn i det lange løp.

Om paradokset med kvinnelig seksuell frigjøring på ene siden og kravet om en risikofrihet som nærmer seg en infantilisering av kvinner i forbindelse med dette på den andre siden.

Og at en mer edruelig tilnærming til den faktiske virkeligheten, både når det kommer til tall og statistikk, men også til hva man kan faktisk realistisk forvente av unge fulle mennesker kanskje, vil gavne alle involverte parter.

Nå skriver NRK at forsvareren frykter livstidsdom. Og heller ikke i artikkelen i dag, lenge etter domfellelsen, navngir NRK Natland.
«Vi har hatt ett mål, og det er å få ham tilbake til Norge», sier hans forsvarer Saqib Razaq.
Uten Filter har tidligere skrevet om at begge Natlands foreldre er ledende journalister i Stavanger Aftenblad.
NRK lar også forsvareren fortelle at Natland de siste månedene har vært i høysikkerhetsfengselet Belmarsh i London. De bemerker at det også er blitt omtalt som «Hellmarsh» på grunn av soningsforholdene og farlige innsatte.
«Han har jo stått i dette stort sett helt alene i et fremmed land. Usikkerheten rundt straffen har vært en stor belastning. Hvis det blir slik vi frykter, venter vi en ny og svært krevende periode for både ham og familien», sier forsvareren.
Og til slutt i artikkelen avsløres selve hensikten med presset som NRK forsøker å legge på norske myndigheter i saken, når forsvareren sier følgende: «Det er jo flere andre unge som har vært involvert i samme sakskompleks i Norge. De har hovedsakelig fått samfunnsstraff og ungdomsstraff.» Han legger til: «Vår klient risikerer livstid i England. Forskjellen fra Norge er enorm og ganske brutal.»
Samfunnsstraff for drapsforbund, Saqib Razaq? Er ikke handlingene klienten din er dømt for «ganske brutale»?
Spørsmålet om det er Norge som har noe å lære av Storbritannia i denne saken, nevnes heller ikke med ett ord

Jeg tror på astrologi, altså dette med stjernetegn, stjernekart og at dette påvirker vår personlighet fra vi er født. Ikke tarot, nummerologi eller horoskop. Det kan være noe i horoskop, men det er veldig avansert i det minste.

Men ja. Dette er basert på personlige studier over 20 år. Og jeg fikk ikke et "plutselig innfall" en dag, det er realistisk lærdom, under sterk kritisk sans. Jeg har bare blitt overbevist om at det er noe i det. Ikke for å dømme, men for å forstå. Men jeg forstår jeg går en knivgang her da. Likevel, det er i hvert fall basert på analyser av mennesker jeg kjenner og har kjent svært godt, sikkert over tusen kjentpersoner og mange andre også. Bare fordi jeg prøver å finne sammenligninger. Og jeg finner det. Så det er basert i noe i hvert fall halvveis realistisk. Planetene er der ute - dét er basert på forskning. Jeg tror på at det finnes noe som gjør at de påvirker oss her på jordkloden.

Jeg har også så klart stor interesse for psykologi og filosofi og tror på forskning og vitenskap, dét skal vi legge til grunn for fremtiden.

Så til poenget.. å tro på koranen, bibelen, talmud eller hvor mange andre hundrevis av "hellige skrifter" som finnes - for meg, er det samme som å tro på ringenes herre og mene at det er sant. Mye av det som står i dem, er kanskje sant, det er basert på psykologi og sitater med sterk tekst. Men så er det blandet inn med troen på noe overnaturlig og hellig, som ikke kan definéres, som annet enn en hellig kraft. For meg er dette tullete å tro på og et rent manipulasjonsverktøy.

Religion blir således å tro på noe som er overnaturlig, som ikke har rot i NOE som helst annet enn at noen skrev det for lenge siden. Det er jo definisjonen av galskap.

Hvorfor tro på noe som ikke kan definéres i det hele tatt? Hvorfor gi kraften av livet sitt over til noe skjult? Det er det samme som å gi opp seg selv, for meg, som et slags selvmord. Vi er veldig heldige som har fått livet i gave .. og å ta kraften i egne hender, ta ansvar for eget liv, og være snill mot andre, er første bud for alle. Vi trenger ingen "gud" for å gjøre dét for oss.

Hvorfor lar vi dette fortsette? Hvorfor gjøres det ikke mer for å opplyse om slike ting? Få folk ut av den bobla og mer inn i realiteten.

Eller skal vi få ringenes herre inn som pensum i religionslære i barneskolene? Gjøre det litt mer morsomt og gøy. Jeg kan være sauron. Det blir jo akkurat det samme som at de som tror på kristendom ser meg som en slags djevel, som digger hard rock og motörhead, som har religion som et tema i mange tekster og låter.

Det føles så idiotisk at vi har to milliarder muslimer i verden, og mange av dem er på vei hit i Norge. Hvorfor gjøres det ikke mer for å stanse denne galskapen?

Jeg har tenkt en del på dette i det siste, og jeg har lyst til å dele litt av min egen historie. Kanskje er det noen her som kjenner seg igjen.

Jeg har alltid vært veldig fysisk aktiv. Jeg drev med mange forskjellige idretter da jeg var yngre, blant annet turn, karate, kung fu, fotball og fekting. Fekting var sporten jeg holdt på med lengst, og jeg vant flere gullmedaljer.

Som voksen fortsatte jeg å trene mye. Jeg jobbet, gikk på fjellet, jogget og trente på treningssenter. Jeg kunne bygge muskler og komme i skikkelig god form.

Men selv om jeg så bra ut på utsiden, hadde jeg det ikke alltid bra med meg selv.

Jeg slet med angst, depresjon og dårlig selvbilde. Jeg vokste opp i en stor familie og ble vant til å søke bekreftelse fra andre. Jeg ville bli likt, gjøre ting riktig og leve opp til forventningene jeg trodde andre hadde til meg.

En stor del av dette handlet også om vitiligo, en hudtilstand som gir hvite flekker i huden. Jeg hadde det også på intime steder, og for meg ble dette en enorm kilde til skam og usikkerhet.

Jeg var redd for hva jenter ville tenke hvis de så det. Hva om jeg ble avvist? Hva om noen snakket om meg etterpå? Hva om noe jeg skammet meg over, plutselig ble noe andre også la merke til?

Det høres kanskje ikke så stort ut for andre, men i hodet mitt kunne det føles helt overveldende.

Jeg kunne være i god form, føle meg attraktiv og komme i kontakt med jenter, men når ting begynte å bli mer intimt, kunne frykten ta over. Jeg holdt meg tilbake fordi jeg var redd for å bli avvist.

I perioder falt jeg tilbake i dårlige vaner, drakk for mye og tok mindre vare på meg selv. Så bestemte jeg meg for å komme tilbake i form, trente hardt og bygget meg opp igjen. Men hvis jeg fortsatt følte meg utilstrekkelig på innsiden, kunne jeg havne i den samme runddansen.

Jeg trodde lenge at jeg måtte bli enda bedre, se enda bedre ut og på en eller annen måte bli perfekt før jeg kunne føle meg trygg nok.

Men det var ikke det jeg trengte.

Etter hvert begynte jeg å utfordre frykten min og slutte å la den bestemme så mye over livet mitt. Jeg oppdaget at jeg hadde brukt utrolig mye tid på å bekymre meg for ting som kanskje aldri kom til å skje.

Kvinnen jeg etter hvert ble sammen med, la ikke engang merke til vitiligoen min i begynnelsen. Det jeg hadde brukt så mye tid på å skamme meg over, var ikke nødvendigvis noe hun tenkte på i det hele tatt.

Jeg fant kjærligheten, men kanskje enda viktigere: Jeg begynte å forstå hvor mye jeg hadde latt frykten for andres meninger styre valgene mine.

Livet har heller ikke gått helt etter planen. Jeg har opplevd alvorlige helseproblemer og vært gjennom perioder hvor jeg mistet både luktesansen og smakssansen. Jeg sliter fortsatt med dette, og jeg er ikke hundre prosent frisk.

Men jeg trener igjen, fungerer bedre i hverdagen og har begynt å bygge det livet og den karrieren jeg faktisk ønsker meg som online coach.

Jeg er fortsatt underveis, men jeg er lykkeligere nå. Jeg tør å vise mer av hvem jeg er, også de sidene jeg tidligere prøvde å skjule.

Det har lært meg noe jeg skulle ønske jeg forsto tidligere: Du trenger ikke å være perfekt for å være verdt å elske, og du trenger ikke å vente til alt ved deg selv er på plass før du begynner å leve.

Du kan ønske å bli sterkere, sunnere og tryggere på deg selv, samtidig som du aksepterer den du er i dag.

Jeg tror mange av oss bruker mye energi på å prøve å passe inn i bildet vi tror andre har av oss. Men hva skjer hvis vi begynner å spørre oss selv hva vi faktisk ønsker, i stedet for hele tiden å lure på hva andre vil tenke?

Så jeg er nysgjerrig: Har dere noen gang latt frykten for å bli avvist eller dømt holde dere tilbake fra noe dere egentlig ønsket? Og hva hjalp dere med å komme videre?

Jeg deler dette fordi jeg vet hvor vanskelig det kan være å føle seg trygg på seg selv, selv når alt ser bra ut på utsiden. Nå jobber jeg som online coach og ønsker å hjelpe andre med å bygge styrke, gode vaner og mer selvtillit, uten presset om å være perfekte.

Jeg har fortsatter å jobbe med meg selv. Men jeg har sluttet å vente på at jeg skal bli perfekt før jeg begynner å leve.

Vedkommende som er skadet, er ansatt i Agder politidistrikt. Våpenet er et tjenestevåpen. 

– Den skadde medarbeideren ble umiddelbart fraktet til sykehus i Arendal for behandling. Vedkommende blir sendt videre til Oslo for videre medisinsk oppfølging i dag, sier Solberg

Spesialenheten er rutinemessig varslet om hendelsen. Ansatte som var på jobb da hendelsen skjedde blir fulgt opp gjennom debrifing og ivaretakelse, står det i pressemeldingen.